..f.eks. nattsøvnen.Jeg har ikke sovet noen ting i natt, så det vil si at jeg nå har vært våken i hele 33 timer. Sukk, gjesp og alt det andre. Det som irriterer meg mest er at jeg fortsatt er forferdelig urolig- nesten hyper. Jeg klarer ikke å slappe av, prøve å sove en time, eller noen ting. Jeg bare sitter og tenker. Tenker at jeg nettopp innså at jeg faktisk ikke var tykk da jeg hadde nådd bunnen i februar i år. Jeg ser en tydelig forskjell når jeg ser meg selv i speilet nå. Det er ingen god følelse. Det eneste jeg ser er fett, og at jeg er stygg og burde gjøre noe med det. "Bare jeg går ned 1 kilo i vekt, så vil alt bli bra.." Farlig tanke, men dessverre utrolig sterk. Sannsynligvis den sterkeste følelsen jeg har kjent i den siste perioden.
Angsten for å miste kontrollen er fryktelig, og jeg tror nok det kan være noe som holder meg våken om natten, og hyper om dagen. Jeg skyver alt til siden- Vekk med alt det vonde. Jeg tar på en maske, en med et stórt smil, og derfor kan jeg virke friskere enn jeg føler meg. Jeg ser kanskje normalvektig ut nå, altså, vekta på Capio mener jo det. Og jeg er klar over at ikke bare kroppen har vokst, men det er også helt utrolig hvor mye jeg har vokst som person på i underkant av 5 måneder. Jeg har lært om angsten min, panikken, selvfølelsen som ikke kunne vært mindre, og det å jobbe kognitivt med mine problemer. Det er hard jobbing, men jeg ser jo klart denne utviklingen.
På den ene siden skulle jeg gjerne skrudd tilbake tiden. Gått ned noen kilo, men ikke fult så mange som jeg har,og bare blirr slankere slik at folk ville ha beundret meg for kroppen min. Nå føler jeg at jeg er fanget i en stor kropp, og at jeg ikke kan flykte fra det vonde inn i meg. Jeg kan jo ikke flykte for meg selv, det går bare ikke. Sist gikk jeg til byen med en trang olabukse og genser, og da jeg og noen andre pasienter kom til kjøpesenteret følte jeg at det var like før jeg skulle løpe tilbake, gjemme meg og grine til jeg ikke hadde noen tårer å gråte lenger. Det er så vondt når det er slik, og jeg håper virkelig at det blir bedre, det også. Mat spiser jeg jo, det ordna seg. Depresjonen er under kontroll pga fontex, men mine følelser om kroppen min? De har verken blitt verre eller bedre. Kanskje litt verre til og med..?
Jeg har pakket klærne som jeg skal ha med til Nederland, og i år tok jeg sommerklær- ikke bare store hettegensere og joggebukser som jeg gjorde siste år. Jeg angrer allerede. Hvor optimistisk kan man være, at jeg bare kan tro at jeg klarer meg uten verken et teppe å gjemme seg under eller noen store gensere som ser ut som noen stygge telt. Behandleren sier jeg jeg må våge, men hvor går grensa? Hva skal jeg gjøre med tankene om å gå ned i vekt igjen når jeg skal være borte i 5 uker??
Kan vel si jeg er pissredd akkurat nå.
Altså, jeg vet at jeg at jeg ikke hadde det noe bra da jeg så slik ut....
